Bornes to fly

Ettermiddagssola er svakere. Termikken har begynt å ta pauser innimellom, og de en-gang-deilige skyene med skarp, markert underside har blitt frynsete og slitne. Den blå himmelen fylles sakte med et tynt, grått teppe. Det er nå eller aldri. Jeg er ikke helt i skybas, men det haster å fly videre. Jeg tror jeg har nok høyde. Hvis ikke kommer jeg meg ikke over neste fjellrygg, og det betyr landing og kanskje 2 mil lengre gåtur. Jeg sikter vestover. Kursen er stø, men jeg er ikke alene. En franskmann til venstre og en brite til høyre. Vi ligger alle cirka like høyt, men plutselig får franskmannen litt løft. Ikke nok til å skru, men nok til å lirke seg over kanten og inn på henget på andre sida. Han får løft med en gang og kan fly bortover langs fjellformasjonene mot neste vendepunkt, uten en eneste sving. Vi må litt lenger ut før vi kommer oss over. Vi krysser fjellryggen og sklir rett inn på henget. Men der er det plutselig helt dødt. Dette lukter svette, gnagsår og en lang og slitsom kveld.

Bornes to fly

En hike & fly-konkurranse går ut på å kun bruke beina og/eller paraglideren for å komme seg fra start til mål. Årets "Bornes to Fly" startet i Manigod, en liten landsby klemt mellom Aravis og Bornes-fjellene, rett øst for Annecy, som er et av de største paragliderstedene i Europa og verden. De 100 deltakerne som stilte til start viste at hike & fly ikke nødvendigvis er en elitesport, men også en breddeidrett under de rette forholdene. Allikevel var det rundt 15 relativt kjente navn i PG-miljøet som stod på startlista. (Maxime Pinot, Patrick Van Käenel, Damien Lacase og norske Johannes Helleland for å nevne noen.) Uansett, planen var ikke å vinne, men å ha det gøy og se på det som en læringsmulighet til konkurranser i fremtiden.

"Bornes to Fly" bydde først og fremst på nye opplevelser for alle i teamet. Et fantastisk eventyr både i lufta og til fots, og utfordringer som kulde og søvnmangel satte vennskapene og lagånden på prøve. Teamet bestod av tre personer, og vi fylte diverse roller med en varierende grad av gjennomtanke. Jeg hadde den enkleste jobben. Jeg skulle gå, og jeg skulle fly. Dagfinn Graneng og Lena Vassli var med som supportere. De hjalp meg med alt fra strategi, mental støtte, vannbæring, å være snacks-stativ og bæring av ekstra klær, slik at jeg fikk en så lett sekk som mulig. Matlaging, massasje, vingepakking, osv. Lista av gjøremål var lang, og den ble lengre utover konkurransen. Dagfinn kjørte mest bil, og Lena bar mest vann. Ellers fordelte oppgavene seg selv.

Veien til konkurransen:

En hike & fly-konkurranse består av to ingredienser; flyging og gåing. Når man trener til dette gir det derfor veldig mening å trene spesifikt på disse to tingene. Å ha grei fysisk form er viktig, men flyging er enda viktigere. Det er i lufta løpet avgjøres.

Store deler av både vinteren og våren ble brukt på å prøve å få inn så mange flytimer som mulig. Det viste seg gjennom konkurransedagene at det lønte seg å ha stålkontroll på flygingen. Iallfall på de dagene det var flybart. Opptreningen startet med flyging i Mexico sammen med Rotor Akademiet. Det var mye fokus på hvordan man flyr sammen med andre, og hvordan man flyr en oppgave. Dette er noe jeg fikk stor fordel av å trene på, selv om dette var en hike & fly konkurranse. Spesielt i starten av konkurransen, da de fleste pilotene var på omtrent samme plass i løypa. Det å ha trent på hvordan man kan bruke andre piloter til å finne den sterkeste termikken, velge beste linje på et sklistrek og samarbeide når forholda blir litt mer krevende var utrolig nyttig og verdifullt når man vil spare kroppen for ekstra kilometer.

Måneden før Bornes to Fly ble tilbragt i de franske alpene. Da fikk vi muligheten til å bli godt kjent med området i lufta og til fots, og vi ble ikke minst kjent med den franske søtbaksten.

Til det fysiske fikk jeg god hjelp av Sarah Wisnewski (Fjellfysikk) til å lage en treningsplan og få en solid oppfølging flere måneder i forveien mot konkurransen. I treningsplanen var det stor vekt på lange og rolige økter, og ikke minst styrketrening. Det er viktig å ha solid grunnlag sånn at man kan tåle all den fysiske belastningen. En utfordring jeg møtte på var å kombinere å være på reisefot i varme strøk, tilbringe mye tid i lufta, og fremdeles ha nok til og energi til å trene nok. Spesielt med tanke på dehydrering og mat.

Det franske eventyret

Etter flere måneder med trening og forberedelser er det tid for tre dager med hike & fly-konkurranse i de franske alpene. Årets løype er cirka 260 km i luftlinje. Nå får vi se om all tida brukt på treningsorientert flyging og seig sekketrening i motbakke har lønt seg.

Dag 1

Det var ikke like lett å få i seg frokosten den dagen, med mye nerver og spenning. Jeg visste ikke helt hva som ventet meg eller hvordan kroppen min ville tåle belastningen som en hike & fly-konkurranse kan by på. Heldigvis bestemte de franske alpene seg for å vise seg fra sin beste side den første konkurransedagen.

Det startet med ca. 10 km anmarsj opp til toppen av et skitrekk, noe som var litt tung da det var noen langt fremme som dro opp farta noe voldsomt. Det var åtte X-Alps-piloter i tet med mye å tape. Og det merka jeg godt på tempoet. Jeg hadde rundt 70 piloter foran meg ved første logiske takeoff. Der ble vi belønnet med sterk termikk og lite vind. Da jeg kom meg i lufta var det bare å følge skyene og andre piloter mot første vendepunktet. Jeg følte at jeg klarte å fly relativt raskt, noe som gjorde det mulig for meg å komme i god posisjon og bli ferdig med omtrent 50 km av løypa.

Vi hadde en obligatorisk landing nede i dalen tidlig på dagen, midt i den beste termikktiden. Dette var bra for de som var sterke i oppoverbakkene. Jeg lå på rundt 30. plass da jeg kom til landingen, men tapte noen plasseringer på vei opp til en ny takeoff. Læringsmulighet nummer 1: "få mer fart i beina!"

Nå har det dessverre kommet et tynt cirruslag som blokkerer for sola og bremser mye av termikken. Jeg kommer meg så vidt over neste fjellrygg, men for lavt til å ta løftet på andre sida. Jeg sklir noen kilometer til før det blir landing nede i dalen. Franskmannen som var til venstre for meg og fant løft flyr videre. Uten å skru en eneste runde har han tagget vendepunktet, sklidd videre mot det neste, og økt avstanden til meg med nesten to mil. Noen ganger er det stang ut, men det kunne vært verre.

Jeg rekker å ta vendepunktet, og får til og med skvist inn en liten sklitur rett før klokka slår 21. Dagen er over, og den obligatoriske hvileperioden har begynt. Nå har vi frem til 7 i morra tidlig på å spise middag og sjokolade, legge en plan for morgendagen, slenge på rikelig med tigerbalsam, pleie gnagsår og sove.

Dag 2

Frokosten inntas på veien. Hvis det er én ting man burde trene på i forberedelser til hike & fly-løp så er det å spise mens man går.

Under dag to så bestemmer alpene seg plutselig for at de har fått nok av paragliding. Et ord som oppsummerer denne dagen er: "karakterbyggende". Jeg klarer å skvise inn en sklitur på formiddagen, men når regnet kommer blir det mye asfalt. Nærmere bestemt seks mil. I tillegg blir det 4000 høydemeter oppoverbakke og 1000 nedover. Underveis får jeg et godt påfyll av energi med fransk bakst og pasta pesto, men det blir vanskeligere å få i seg mat etter hvert som kilometerne hoper seg opp. Jeg får dessverre kun flydd omtrent 5 minutter denne dagen, men sånn er det med hike & fly konkurranser. Noen dager kan man tilbringe mesteparten av tiden i lufta, mens andre dager må man ta fram asfaltsko, regnponcho, litt tårer og en god del sjokoladeboller.

Dag 3

Det siste kroppen min har lyst på når jeg våkner neste dag, er å gå opp til takeoff eller bevege seg i det hele tatt egentlig. Regnet har heldigvis gitt seg og vi kan endelig nyte omgivelsene rundt oss. Kvelden før gikk vi opp til Col de la Colombière, et fjellpass på 1600 meter. I mørke, tåke, regn, vind og kulde slo vi leir, uten en veldig bra plan for morgendagen. Det var meldt bakvind, men vi var nødt til å gjøre det beste ut av den situasjonen vi var i. Vi måtte prøve.

Lena mekker noen brødskiver til frokost, mens Dagfinn legger en slagplan. Tåkeskyene henger lavt, men i passet er det fremdeles sterk bakvind. Lena og jeg prøver allikevel. Lenger vekk fra passet er det mindre kaldras, og sola begynner å ta tak. Planen er å finne en takeoff sånn at jeg kan skli ned i dalen, komme meg videre og rekke termikken litt senere på dagen. Etter noen timers kamp i ulendt terreng finner vi en grei start. Jeg sklir ned i dalen og får god nytte av morgenlufta som har begynt å bevege seg. Jeg lander rett ved stien opp til neste mulige takeoff. Er jeg heldig nå så kommer jeg opp i tide til termikken begynner. Det er mye fukt på bakken fra dagen før, lufta vil lett oppover. Det gror igjen og blir skygge på vei opp. 30 minutter venting på toppen må til før sola kommer tilbake. Da er det bare å ta av og klore seg fast. Termikken er svak, men den funker. Det er mye skyer på himmelen og mye skygge på bakken. Med litt flaks klarer jeg å jobbe meg et par mil fremover langs ruta før jeg til slutt må gi tapt. Nå er det bare et par timer igjen av løpet, og jeg står på bakken. Tom for energi, og tom for motivasjon.

Etter litt peptalk fra supporterne mine, klarer jeg å finne fram de siste kreftene i kroppen. Hver eneste celle vrenges for energi på vei opp mot den siste takeoffen for denne konkurransen. Den siste flyturen blir en sklitur med landing i lett dryssregn fra en overutvikling i nærheten. På litt under tre dager har jeg flydd og gått rundt 180 kilometer. Ved ren og skjær tilfeldighet lander jeg sammen med Johannes. Etter å ha valgt to vidt forskjellige ruter står vi her sammen, med 30 minutter igjen av løpet. Det som gir mest mening der og da er å gå den siste halvtimen sammen. De to eneste norske deltakerne avslutter dermed konkurransen på samme sted og deler velfortjente landingsøl idet løpet tikker ut og inn i historien.

Alt i alt så var dette et kjempekult eventyr og jeg er utrolig takknemlig for all den hjelpen jeg fikk både før og underveis. Jeg gleder meg til mer, og treningsprogrammet med Fjellfysikk fortsetter!