Tekst og foto: Jan Richard Hansen.
Det ble i vår satt opp en ekstra World Cup omgang i Andradas i Brasil, stedet som skal arrangere paraglider VM i 2025. Det var flere nordmenn som raskt kastet seg på muligheten å delta på World Cupen med kanskje den laveste pilotkvaliteten noen gang. De fleste World Cup piloter hadde allerede kvalifisert seg til Superfinalen, og konkurransen ble arrangert samtidig som Coupe Icare der mange av verdens beste piloter måtte gjøre en jobb for sine sponsorer. Så omtrent alle piloter som ville være med fikk plass, så skulle man få en god plassering i en World Cup hadde man en god sjanse nå.
Jeg, Marius Teie, Lill-Elisabeth Jensen, Dan Børge Lakså og Kristian Anderson var de Norske som reiste over. I tilegg var resten av Norden representert med Ari Sahlström fra Finland, Johanna Hamne fra Sverige og Hans Kristjan Gudmundsson fra Island.
Andradas er en by med rundt 40.000 innbyggere. Den ligger ca. 3 timer med buss nordover fra Sao Paulo. Man starter på Pico do Gavião som er kjent i paraglidermiljøet for å være en fantastisk start, og mange vil nok kalle den verdens beste take-off. Det har blitt arrangert World Cup her før, i tillegg til mange lokale konkurranser.
Vi fikk et par flyturer før konkurransen startet så vi ble kjent med området. Terrenget er småkupert med passe sterkt løft. Synes det var litt rar og turbulent luft første dagen, men merket ikke noe særlig til det de andre dagene. Så i utgangspunktet et veldig fint sted å fly paraglider.
Første konkurransedag virket som en fin flydag. Jeg lå fint sammen med de andre og begynte å fly mot et nytt løftområde da alle plutselig begynte å fly andre veien for å ta starten. Instrumentet mitt som vanligvis sier i fra når jeg bør fly mot starten hadde låst seg. Så det tok litt tid før jeg skjønte at jeg hadde driftet så langt vekk fra startsylinderen, at det ville ta 3-4 minutter å komme seg ut av den. At jeg måtte snu før jeg kom bort i bobla i tillegg gjorde at jeg lå et par minutter etter de andre siden jeg måtte ta litt mer høyde. Så da var jeg nesten sist.
Ved første vendepunkt hadde jeg klart å ta igjen teten, men ble lurt litt av at gruppa hadde tatt punktet langt vekk fra optimal rute. Så når instrumentet mitt sa det var over 3 km igjen til punktet var det under 1 km siden optimal rute var mye lengre bort. Jeg tenkte det var smartest å ta termikken nærmest sylinderen, men så at noen fant en mye bedre boble lengre ut så fløy ditt. Så var det noen som fant enda bedre løft enda lengre vekk fra sylinderen, så jeg var plutselig 2 km fra sylinderen når de andre stakk mot neste sylinder, og jeg måtte fly motsatt vei til første punkt. Etter å ha flydd over 4 km lengre enn de andre var jeg nesten sist igjen. Fløy nå ganske så alene mot neste punkt der jeg klarte å finne et veldig stort løftområde som jeg tok både inn og ut fra sylinderen. Fløy med en liten gruppe en helt annen rute mot neste punkt, og tok etterhvert igjen mange piloter.
Jeg fløy bra på slutten og nærmet meg mål med masse piloter foran meg. Burde jo egentlig ikke være så glad med masse piloter foran meg, men jeg hadde jo flydd mye bak alene, så å se mange foran meg betydde jo at jeg ikke lå helt håpløst an. Nå nærmet vi oss mål, og det så ut som det var på en flystripe. Teltet som World cupen alltid setter opp sto rett ved siden av stripen, men når jeg nærmet merket jeg at mål var mye lengre bort. Den var faktisk helt på toppen av en liten ås noen kilometer bak flystripen, men der var det ingen mållinje som det alltid skal være på disse konkurransene. Jeg hadde heldigvis tatt en runde i løft og hadde litt mer høyde enn jeg trengte, så rakk å fly inn i mål så instrumentet pep, og tilbake igjen så jeg kunne lande ved teltet der bussene sto. Det var flere som ikke klarte mål siden de jo hadde blitt lurt til å tro det var på flystripen. Marius var en av de som kom inn medvinds og landet akkurat innenfor mål.
I bussen tilbake satt jeg ved siden av et par franske piloter. Når jeg sjekket resultatene hadde jeg ikke fått målpassering, og det hadde heller ikke en av franskmennene ved siden av meg. Vi fant ut at det var satt målsirkel i stedet for mållinje i QR koden vi hadde fått tilsendt før briefing. Nå var heldigvis den franske piloten uten målpassering lederen for det franske landslaget, som jo er verdens beste paraglider landslag med alle fordeler det har. Så han sendte en liten klagemail, så fikk vi heldigvis målpassering begge to.
På dag 2 var det litt utfordrende værforhold så arrangøren ville ha folk til å fly oppgaven raskest mulig siden det var meldt overutvikling senere på dagen. Det ble satt en oppgave der det lønte seg å fly igjennom startsylinderen for å ta starten på andre siden. Dette var ganske åpenlyst, men man skjønte med en gang at ikke alle pilotene ville ha tid til det siden starten som vanlig åpnet 1,5 time før luftstarten. Å la halvparten av feltet fly 20 km av oppgaven før starten gikk gjorde at man kunne sette en oppgave akkurat over nominell distanse på 65 km, og likevel ha piloter i mål før regnet kom. Så det var bare å komme seg på start raskest mulig siden man ville trenge rundt 40 minutter på å fly motvinds igjennom startsylinderen. Jeg stilte meg i kø på sørstarten 1,5 time før starten gikk. Desverre forverret vindforholdene seg så det gikk veldig treigt med å få folk ut, så arrangøren åpnet den lille veststarten som akkurat da hadde de beste forholdene. Jeg hadde ikke så mange piloter foran meg, så valgte å vente på at forholdene skulle bedre seg på sørstarten, noe jeg tenkte ville skje når skyene forsvant og sola kom tilbake. Skyene flyttet seg og sola kom fram, og vinden dreide momentant til sterk nordvest. Da ble det helt umulig å starte på sørstarten så jeg følte jeg ikke hadde andre valgt enn å gå ned til veststarten. Der sto jeg i kø i 40 minutter, så når jeg endelig kom ut hadde jeg i underkant av en halvtime på å skru meg opp og fly 20 km igjennom startsylinderen. Det kunne aldri gå, så fløy bare bortover på siden av sylinderen så jeg kunne ta starten på tiden og fly mot andre vendepunkt, akkurat slik man burde ha satt oppgaven. Kom i mål i lett regn 35 minutter etter vinneren etter å ha flydd mesteparten av oppgaven alene. Denne gang hadde igjen arrangøren vært litt sløv så de hadde satt målfeltet midt i en rundkjøring, og det var mange som hadde landet der mellom all trafikken, noe som ikke var veldig populært hos World Cup ledelsen. Det ble etterpå mye klaging fra meg og andre at man satt en så urettferdig oppgave som utelat halve feltet fra å kjempe om seieren, noe arrangøren og World Cupen etterhvert var helt enig i.
Det var meldt mye vind fra nord på dag 3. Nordstarten er den største starten med plass til at mange kan starte samtidig. At folk i denne konkurransen ikke var flink til å starte så vi den første dagen. Nå derimot var det ganske vanskelige startforhold med vind helt på grensen til det som er forsvarlig. Jeg følte igjen jeg hadde greit med tid å starte og ta en god start når jeg sto klar til å ta av. Desverre blåste det opp enda mer, så ingen klarte å ta av, og jeg ble bare blåst bakover på hvert forsøk. På tredje forsøk vrei vingen seg, og verdens mest stressede starthjelper dukket opp. Jeg var mest fokusert på vindforholdene så tenkte ikke så mye på hva som skjedde med vingen min, men la merke til at at hjelperen tullet veldig med å rett ut vingen min. Han surret seg selv inn i vingen og det endte selvfølgelig opp med tidenes linesurr. Så da var det bare å koble seg ut av selen for å bruke en halvtime på å fikse linene. Det tok ikke mer enn 20 minutter før jeg var helt alene på start siden vinden hadde løyet rett etter jeg hadde bomstartet den siste gangen.
Når jeg var klar igjen hadde vinden faktisk løyet så mye at den kom fra en annen retning, så jeg ble sendt til veststarten som på denne store starten er ganske langt å gå. Kom meg fram ditt og tok av 10 minutter før starten skulle gå. Nå var heldigvis startsylinderen bare noen kilometer fra starten, men i lufta merket jeg fort at noe var galt med speedbaren. Den hadde selvfølgelig tvinnet seg skikkelig etter min lange gåtur. Så samtidig som jeg drev å skrudde meg opp, prøvde jeg også å tvinne løs speedbaren. Kom meg heldigvis ganske raskt opp, så tok starten bare 1 minutt for sent, men hadde ikke fått maks høyde, og strevde fortsatt med speedbaren.
Når jeg endelig hadde klart å få fikset speedbaren var jeg begynt å komme lavt. Fant ikke skikkelig løft før jeg var 50 meter over en kolle med et nylig brent kullsvart jorde foran meg. Der blåste det veldig mye, så selv om jeg hadde 6 ms løft på det meste driftet jeg bakover og risikerte å måtte lande i le. Jeg klarte heller ikke å fly framover uten speed, og i så turbulent luft er ikke det så smart når man er så lavt. Fløy ned og landet trygt siden jeg allerede var langt bak, ville aldri klart å ta igjen teten så det var ikke verdt å ta noe risiko.
Dårlige vær gjorde at dag 4 og 5 ble kansellert.
Det skjedde overraskende lite på starten av dag 6. Jeg hadde bare glemt å lukke podden, så var ganske happy med det siden det var en forholdsvis enkel ting å fikse i luften. Tok endelig starten ganske bra, men fløy litt sent mot første vendepunkt og klarte ikke å få like bra linje som de andre.
Mens de foran fortsatte å få gode linjer kom jeg bare lavere og lavere så måtte ta noen runder for å få ekstra høyde.Når jeg fløy videre var jeg høyere enn de foran meg, men klarte på merkelig vis ende opp lavest på neste vendepunkt. Tok punktet og snudde og siktet på et tørt jorde med vann ved siden av, men ble litt skeptisk når de foran meg snudde og fløy tilbake over en topp jeg akkurat hadde passert. Var tydligvis noen fugler som akkurat hadde begynt å skru der, men jeg var for lavt til å fly tilbake over toppen. Fant løft der jeg siktet også, og så en annen vinge som skrudde 200 meter lengre bort på samme jorde. Vi slet begge med å klare å komme oss opp, så det ble etterhvert landing begge. De over toppen klarte å få høyde igjen selv om det tok veldig lang tid. Så på livetracking at vi var 3 nordmenn som klarte å lande innenfor 200 meter av hverandre akkurat her.
Siste dagen og jeg hadde lagt merke til at speedbar linen på raiseren var ganske slitt, så det så ut som den kunne ryke når som helst. Så da byttet jeg den og håpet på at den var innstilt riktig. Dessverre strekte knuten og linen seg, så når jeg kom i luften hadde jeg etterhvert bare 70% speed på den ene siden. Klarte likevel å holde greit følge litt etter første gruppen mot første vendepunkt.
Igjen skjedde det noe rart ved vendpunktet så selv om jeg synes jeg lå bra an med god høyde endte jeg opp lavt etter punket. Mange av de jeg fløy sammen med landet, og det ble etterhvert dannet en gruppe som sakte og sikkert klarte å få høyde igjen. Igjen hadde mange av oss norske klart å samle oss helt bakerst.
Nå var det bare å ta det med ro og sikre målgang så man slapp lang retur siste dagen. Vi fløy for det meste samlet og 4 nordmenn kom over målstreken som nå endelig var på plass nesten rett etter hverandre.
Jeg endte opp på en ekstremt skuffende 80. plass som er den dårligste World Cup plasseringen min. De andre Norske gjorde det heller ikke så bra med Marius som beste norske på en 63. plass, Kristian på en 69. plass, Dan Børge på 70. plass, og Lill-Elisabeth på 99. plass av 100 piloter. Sverige gjorde det mye bedre med Johanna Hamne som vant kvinneklassen med en 18. plass totalt. Estefano Salgado vant konkurransen, og ble med det den første Meksikaneren som vinner en World Cup!
Det er mye som kan gå galt i konkurranse, og skal man måle seg med de beste kan man ikke gjøre noen feil, og man må ha orden på utstyret. Det var ellers overraskende at man på verdens best PG start tok ny rekord i køståing Jeg har aldri stått lengre i kø, så god plass og mange startretninger på en take-off tilsier ikke at man kommer seg fort ut i lufta. I 2025 er det VM på dette stedet, og det blir nok uten meg på start ;-)
