Lørdag morgen på Kolsås. Mentalt forberedt på en lang dag. Utstyret pakket og dobbeltsjekket for en lang dag i lufta. Jeg satte meg på sykkelen med pg-sekken på ryggen, og rullet ned til Sandvika stasjon for den korte togturen til Mjøndalen hvor jeg skulle møte Robert Helgaseth og Frode Graff. Lite visste jeg da at denne dagen skulle bli så god at den skulle ta meg mer enn 300 km avgårde.

Fredag eller lørdag…

Tidligere den uka viste langtidsmeldingen to mulige veldig gode XC-dager på rad. Jeg hadde torsdag kveld mest tro på fredagen da det var meldt litt mindre vind og et bedre skybilde enn lørdagen. Likevel, og som mange nok kjenner seg igjen i, det er ikke alltid værmeldingen som blir avgjørende i valg av flydag. Forpliktelser på jobb gjorde at jeg valgte å satse på lørdagen i stedet. Litt utpå fredagen var jeg usikker på om denne vurderingen var riktig – om jeg likevel skulle ha gått for en fridag og flyttet på arbeidsoppgavene, da lange skygater i en nord-sørgående akse strakte seg over Lommedalen på ettermiddagen. Hadde jeg gått glipp av den perfekte dagen jeg søkte etter?

Fredag kveld gikk meldingspraten med Robert og Frode, to veldig kompetente og dyktige piloter med mange års erfaring innen luftsport og distanseflyging. Vi diskuterte vindstyrken, vindretning, termikkvarsel og ikke minst hvor vi eventuelt skulle starte. Min vurdering var at det var en dag hvor de aller fleste parametere på værmeldingen talte for en mulig 200 kilometer fridistansedag. Det var særlig den sørlige markante vindretningen, kombinert med god innstråling og ganske sterk termikkvarsel, over hele fjøla fra sør til nord på østlandet, som pekte seg ut. Lengre sør i Norge hadde vindmeldingen et lite innslag av sør-øst, mens lengre nord var prognosene en dreining mot sør-sørvest utover dagen. Det var altså ikke vanskelig å forstå at dette var en dag med et et stygglangt potensiale, men også dagen hvor du risikerte kort tid etter start å stå på bakken, kanskje etter å ha vært vitne til at vinden reiv termikken i stykker. Når målsetningen var å slå norgesrekorden, så var det åpenbart at dagen måtte prøves. Ut å fly!

Vi bestemte oss for å møtes kl 09:00 ved Nedre Eiker kirke like utenfor Drammen. Her ligger landingen til Solbergåsen, det etter hvert sagnomsuste XC-utgangspunktet for “melkeruta” opp Hallingdalen til Gol og Geilo, men også for lange 200 km + turer mot Fagernes og Ringebu. Dette er flystedet hvor det er mulig å starte rimelig tidlig, få ekstra høyde i TMA’en med hjelp fra Roy og Drammensklubben, 40 minutt kjøretur hjemmefra og med god tilgang til kollektivtransport. Nærmest det perfekte utgangspunktet for XC altså. Men det er også et sted som kan være litt vanskelig å starte ved mye vind på grunn av stupstarten. Vurderingen vår var at dersom vinden ble for sterk på Solbergåsen, hadde vi også muligheten til å flytte oss rimelig raskt til Grøtterud hvor vi hadde tilgang til en større og snillere start.

Grøtterud

Det tok oss ikke lang tid å velge Grøtterud lørdag morgen. Tendens til ganske sterk vind inn på Solbergåsen på morgenen, gjorde at vi valgte bort stupstarten til fordel for Grøtterud. På Grøtterud hadde allerede flere andre gode piloter møtt opp, og alle virket rimelig sugne på å

utnytte den gode meldingen. På forhånd hadde vi fått avklart med Trond Kjeldsen at han kunne ta dialogen med kontrollsentralen for få åpnet de sårt trengte høydemeterne i luftsportboksene nordvest for Hvittingfoss. Med det hadde vi omtrent 2100 høydemeter å gå på så snart man hadde flydd noen kilometer vest for starten - altså mer enn nok høyde her i lavlandet.

Bingoforhold

Etter å ha rigget utstyret for en lang tur i lufta brettet jeg 11:45 ut min Niviuk Peak 6 i den skrå vinden som stod inn på start. Gunnar Sæbu hadde like i forveien startet i den markant sørøstlige vindkomponenten, men kommet seg greit opp likevel. Når Gunnar flyr ser det ut som en lek og at flyging er lett. Realiteten er ofte noe helt annet. Østlig vind på Grøtterud, som hovedsakelig er vendt mot sør, innebærer potensielt å fly rundt/over en liten kolle til venstre for starten hvor man kan fly inn på en mer østvendt side. I kombinasjon med den lave høyden mellom start og landing, var risikoen for tidlig landing klart tilstede. Dette ga bingoforhold med mange som landet tidlig, og andre som valgte å ikke starte i det hele tatt. Jeg skrapte meg østover, over kollen, og inn i litt turbulent luft. Etter litt jobbing på østsida, i påvente av en termikkboble som var under utvikling, fikk jeg tak på en litt uklar kjerne som ga meg noe høyde over start. Dermed kunne jeg gli videre vestover til noen bedre østvendte sider og inn i den første luftsportboksen. Gunnar hadde da allerede fløyet videre og lå å lette etter sterkere løft i dette området.

Mauro Ripi var en av de få som kom seg opp og avgårde fra Grøtterud. Vi to teamet opp mens Gunnar lå litt lengre foran. Som alltid rask flyging på Gunnar, i både termikken og på glidestrekkene, noe jeg og Mauro hadde en åpenbar fordel av. Etter omtrent 20 km var vi alle tre ganske likt samlet da vi la oss på gli ut fra dalsiden nord for Skollenborg i retning Kongsberg. Med sørøstlig vind i ryggen fløy vi rett medvinds mot starten av Numedalen. Etter å ha glidd et stykke valgte Gunnar en mer direkte lengre linje nordvestover. Jeg ville tettere på den sørvendte fjellsiden i nordenden av Kongsberg by. Denne lå også nærmere slik at vi kunne komme inn med noe mer høyde. Etter å ha kommet oss opp her, ble jeg og Mauro splittet når vi søkte etter termikk i et svakt område ikke langt fra Skjenåsnatten. Dessverre ble det videre resultatet at både Gunnar og Mauro endte opp med å lande rundt Lampeland og Flesberg. Resten av turen måtte jeg fly alene. Som en ensom ulv kanskje, men jeg trives i det å være på tur alene, og med det bestemme og være ansvarlig for alle valg underveis.

Opp Numedalen

Oslo TMA strekker seg nord-nordøst fra Kongsberg og nesten opp til Dokka. I ytterkant av TMAen ligger luftsportboksen Hokksund B. Da denne også var åpen var det mest naturlige å fly i retning Eggedal. Men på grunn av sørøsten bestemte jeg meg for å fly litt videre opp Numedalen til Flesberg først. Deretter kunne jeg vurdere en linje over Trillemarka i retning Norefjell/Haglebu hvis vindretningen skulle bli mer rett sør. Eventuelt, ved fortsatt sørøstlig vind og lavere skybas, kunne ruta trekkes videre opp Numedal og med en eventuell senere kryssing over Tunhovd mot Hallingdal. Det ble med hovedplanen, da termikktriggere som Åslandåsen og kollene nord for Flesberg leverte bra termikk. I sistnevnte område fikk jeg også etablert meg høyt litt lengre inn fra dalen hvor termikken var enda bedre. Da vindretningen høyere opp var mer rett sør, var det bare å legge ruta mot Eggedal over Trillemarka.

Fra Trillemarka gikk snitthastigheten betydelig opp. Fra å ha holdt omtrent 25 km/t i snitt de første 50 kilometerne, hadde jeg nå en snitthastighet på omtrent 40 km/t de neste 50 kilometerne. Et tegn på at dagen gradvis hadde blitt bedre med sterkere termikk, mer definerte skyer og høyere skybas. Dette gjorde det lettere å fly de beste linjene og holde en høyere fart på vingen mellom glistrekkene. Bare å gasse på.

Hallingdal-Aurdal

Ved Eggedal hadde jeg Haglebu og Norefjellplatået foran meg. Velkjent terreng som jeg utallige ganger tidligere hadde krysset over. Det er noe med den gjenkjenneligheten av å treffe på de samme termikktriggerne du har vært i før, og som skyver deg lekent til himmels. Jeg bestemte meg her for at jeg ville legge ruta rett over Hallingdalen etter kryssing av platået. Alternativet hadde vært den mer sedvanlige ruta mot Gol. Men her oppe var vindretningen mer sør-sørvest, og ikke minst fremfor meg litt inn på den andre siden av dalen, lå skolebokeksempelet på den perfekte skygaten! Livet leker, tenkte jeg. Ingen grunn til å gå for de sedvanlige rutene på en dag som dette!

Etter et lengre glistrekke, over Hallingdal mot de delvis skogkledde heiene mellom Nesbyen og Vassfaret, kom jeg i kontakt med de første skyene i gata. Jeg skrudde meg jevnt opp i en 3’er kjerne til 2 300 meter over havet, etterhvert sammen med flere andre seilfly. Alle sammen uten motor, og alle tiltrukket av den samme oppadstigende luften. Det fikk meg til å tenke på det fantastiske med å fly XC sammen med andre. Den perfekte sosiale sammenkomsten for folk som trives i eget selskap? Sammen om moroa, men likevel litt avstand? Ulven var kanskje ikke helt isolert. Jeg hilste og takket for følget. Skybas var nådd og jeg skulle videre.

Herfra og litt forbi Aurdal ble det en periode med høy fart og mange gode linjer nært skybas. Stor flyglede og en klar følelse av flow – de riktige valgene bare skjedde uten den store tankevirksomheten. Da jeg ankom Aurdal skisenter i Begnadalen etter omtrent 5 timers flyging, viste XCtrack 165 km fridistanse og en snitthastighet på 32,5 km/t. Regnestykket 32x8 ble løst i termikkbobla på vei til skybas. Jeg konkluderte raskt med at jeg ville passere Norgesrekorden på 253 km etter 8 timers flyging, under forutsetning om at jeg kunne opprettholde hastigheten. Men jeg var samtidig klar over at det var mulig å fly vesentlig fortere enn 32 km/t de resterende timene, og potensielt også fly i ytterligere 1-2 timer utover 8 timer. Med det innså jeg at også 300 km fridistanse var innen rekkevidde! Dette var virkelig dagen for å fly stygglangt.

Det vanskelige midtpartiet

Jeg forsøker bevisst å ikke tenke for mye på det å slå rekorder mens jeg flyr fordi fokus da flyttes bort fra de konkrete oppgavene foran og rundt meg, og over til tanker som måloppnåelse og heder og ære. Og med distanseflyging under en paraglider er forskjellen mellom fiasko og suksess på grunn av lite gjennomtenkte valg ofte depressivt liten. Fokus er derfor utrolig viktig: fokus på det du driver med akkurat der og da. Det viktigste er tross alt flygingen og ikke hva som skjer etter flygingen. Også denne dagen forsøkte jeg å leve etter dette: Lev og nyt situasjonen du er i, men jobb for å utnytte den best mulig.

Litt nord for Fagernes og inne på høyfjellet var jeg nede i 400 meter over bakken, i relativt mye vind over et ganske flatt terreng, rett øst for Rundemellen. Jeg hadde ukritisk og i grei høyde bare fløyet mot en stor døende sky over Steinsetfjorden. Jeg burde sett dette før. Tabbe. Mye skygge i vindretningen gjorde at jeg raskt måtte velge en kryssvindkurs vestover mot noen solflekker. Det er i slike situasjoner man virkelig er glad for å ha en høy-ytervinge. Med evne til å fly på høy hastighet med et bra glidetall gjennom synket og vinden. Underveis rettet jeg kursen mot en liten sørvendt åsside som bakte i sola. Like før åsen kjente jeg at det var termikk i området som var i utvikling, og klarte etterhvert å få tak på en termikkjerne som driftet nordover inn i ødemarka. Nå gjaldt det å ikke slippe tak på lufta som ikke ville ned. Etter mye drifting, sliting, og et nytt glistrekke i lav høyde over fjellet, fikk jeg til slutt taket på en virkelig god kjerne som dro meg til skybas igjen. Litt svett av den mentale prøven, pustet jeg lettet ut og glad for at turen ikke endte på "kun" 170 km. Glad for at vandreturen med Bjella på øret over fjellet, til kanskje en seter i området, var utsatt til en senere gang.

Skygateboogie

Dagens redningsboble tok meg opp til 2 800 meter over havet. Jeg var nå godt etablert i skybas igjen i ytterkant av Langsua nasjonalpark. Vindretningen var fortsatt ganske beint sørlig i høyden. Skrått fremfor meg på venstresiden lå Valdreflya, og rett bak Jotunheimens 2 000 meter høye topper. Motsatt på høyre side lå Gausdal og Gudbrandsdalen. Rett foran meg og i vindretningen, lå det en godt etablert skygate i retning av den karakteristiske Heidalsmuen i Heidalen. Ingen tid å miste, det var bare å ta tak i b-håndtakene på raiserne og tråkke fartspinnen.

I slike områder med skygater og høy skybas er det fint mulig å fly flere mil uten å skru en eneste runde av løftet man treffer på. Fordelen er åpenbar, men kanskje lett å glemme: Hver gang man skrur termikken flyr man 50 % av tiden i feil retning av det stedet man egentlig skal - snitthastigheten går derfor betydelig ned. Teorien er ganske enkel, men praksis er litt vanskeligere og krever noen års erfaring. Alt handler om å finne og utnytte de beste linjene med løft mellom og under skyene og forsøke å begrense termikksirklingen til det minimale.

På denne måten fløy jeg det 8 mil lange strekket fra Rabalen, forbi Langsua, Murudalen, Heidalsmuen, Ottadalen og så over Sel i Gudbrandsdalen, med en snitthastighet på omtrent 45 km/t. Etter 7½ time i lufta var nå fridistansen oppe i 260 km. Et kort øyeblikk reflekterte jeg over at her, over den lille bygda Sel hvor jeg har vært så utallige mange ganger før, akkurat hadde passert den tidligere Norgesrekorden på 253 km til Gunnar Sæbu og Thomas Skarpås. Det var også i dette området,15 år tidligere i juli 2008, jeg hadde passert Frode Halses gamle Norgesrekord på 152 km sammen med Daniel Bjørkås. Den gangen skulle vi begge bli de første pilotene til å fly over 200 km i Norge, og hvor Daniel trakk det lengste strået med Norgesrekorden på 235 km mens jeg landet ved Skjåk etter 210 km. Med dette var et 15 år gammelt mål om å ta Norgesrekorden oppnådd. Men, tiden var absolutt ikke inne for de lange refleksjonene. Tilbake til nåsituasjonen og potensialet foran meg. Det var mer tid igjen av dagen og dermed fortsatt mulig å bli den første til å krysse den magiske 300 kilometergrensen i Norge.

Magisk i Grimsdalen

Etter Sel la jeg retningen mot noen godt etablerte skyer med flat bunn, like over Svartdalen/Ryddølsdalen lokalisert nordvest for Dovreskogen. Da klokka hadde passert 19:30 kunne jeg med god samvittighet velge en roligere flystil, ved å følge løftet så langt det gikk, og holde en lavere hastighet med et bedre glidetall på sklistrekkene. Det er en åpenbar fordel på denne tiden av dagen å ligge høyt slik at man kan utnytte det siste kveldsløftet og suget fra skyene. Lavere solvinkel innebærer stort sett at termikken nærmere bakken dabber av.

Veien videre stod nå mellom Dombås eller Hjerkinn. Direkteruta over til Hjerkinn, via Grimsdalen og Dovrefjell, var betydelig mer øde enn ruta langs Gudbrandsdalen via Dombås. Valget falt likevel på Grimsdalen, da denne kursen åpenbart ga en mye bedre rett linje i fridistansen sammenlignet med å fly sidevinds via Dombås. Å ikke velge den beste linjen, på grunn av risikoen for å måtte gå en del timer i fjellet etter en øde landing, skal ikke være et relevant moment når 300 km fridistanse var mulig. Det som likevel påvirket valget var noen fine skyer innover Grimsdalen som jeg kunne prøve å koble meg på. Jeg vurderte at hvis jeg fikk litt løft der inne under disse skyene, ville det sikre meg en grei overflyging av Dovrefjell på vei mot Hjerkinn.

Jeg fikk tak på termikken her inne i Grimsdalen. Men rundt meg begynte skyene å dabbe av, så jeg brukte god tid på å sikre hver høydemeter. Jeg dro frem videokameraet og filmet noen minutter av den fantastiske utsikten over Rondane, Dovrefjell og Sunndalsfjella som bakte i kveldssola. Helt alene, over fjellheimen i kveldssola, gikk det ut et høyt jubelbrøl! Jeg hadde nå nok høyde til å gli ut over den magiske 300 km-grensen ved Hjerkinn-krysset på Dovre.

Vindretningen på vei opp til den siste skybasen var nå hakket mer sørvest. Jeg vurderte en liten stund å legge ruta mer nordøst på grunn av sky-utviklingen. Valget falt likevel på en kurs i retning Drivdalen da det fortsatt var okei skydannelse ved Kongsvoll, denne flotte gården med restauranten som ligger i begynnelsen av Drivdalen, hvor jeg og Tom 11 år tidligere hadde brent opp litt av premiepengene vi fikk av Oslo Hang- og pang etter en deklarert tur på 175 km. Jeg vurderte her at dersom jeg ikke kom særlig høyt, kunne den sørvestlige markante vindretningen forhåpentligvis gjøre det mulig å hangfly store deler av Drivdalen til Oppdal. Fungerte ikke dette, var plan b å fly sideveis ut og lande på de store åpne områdene før Drivdalen, eventuelt på høyfjellet. Det var likevel en viss risiko involvert i planen, da jeg var åpenbart klar over at vinden ville øke på ned Drivdalen, som følge av det ganske trange partiet som vinden skulle kanaliseres gjennom, og at det var begrenset med landinger ned det første partiet av dalen. Samtidig visste jeg at Drivdalen åpnet seg gradvis opp og ble bredere et stykke ned dalen, og at det der var tilgang til større landinger. Det gjaldt bare å komme dit...

300 passeres

På det lange glistrekke over Hjerkinn mot Drivdalen passerte jeg den magiske 300 km grensen. En ny milepæl i egen flyging var nådd. Fokus var likevel fullt ut rettet mot den sørvestlige fjellryggen i begynnelsen av Drivdalen. Da jeg kom inn på fjellsiden i 1500 moh merket jeg fort at termikken var nesten fraværende, men det var likevel mulig å hangfly på den slake fjellsiden. Jeg vurderte at dette gjorde det mulig å i det minste komme halvveis ned Drivdalen hvor vinden ville stå mer rett på dalsiden og hvor det lå fine landinger under. Over toppen av Nordre Knutshøa ble det et raskt gli videre med mye dalvind i ryggen. Jeg fløy bevisst i en bue ut mot dalen for å unngå potensielle le- og synkområder på baksiden av fjellet.

Jeg nådde Finnshøa i Drivdalen rundt kl 20:45 i god høyde, og hangfløy meg drøye 100 meter opp. Rundt meg var nå alle skyer borte og sola bakte lavt på horisonten i nordvest i retning Sunndalsøra. Det slo meg hvor stor nytte jeg hadde hatt av den lange dagen nå i midten av juni. Jeg løftet opp skibrillene for å kunne se litt bedre i det skarpe motlyset. Over meg hang det en kongeørn som hadde fulgt med på turen et godt stykke ned Drivdalen. Jeg fløy litt frem og tilbake langs smørhanget denne sene junikvelden mens jeg kikket opp på den, glad for igjen å kunne dele flygleden med andre lokale flyhelter.

Oppdal kunne nå skimtes mens jeg hangfløy det siste strekket forbi Risberget i enden av Drivdalen på motsatt side av det store skiferbruddet. Jeg la meg inn i dalsiden under Sissihøa i 900 moh. med et håp om å optimalisere det siste strekket for å nå frem til Oppdal. Med det var jeg sikret en rimelig grei retur med Dovrebanen. Lite visste jeg at Frode Halse allerede hadde kjørt fra Vågå og var i god driv ned Drivdalen. Skrapingen langs den vestlige dalsiden som badet i lukt fra gårdsdrift og kveldssol ga uttelling. Med grei margin gled jeg til Mjøa, rett på sørsiden av Oppdal sentrum. Da jeg krysset E6, så jeg en gjenkjennelig sølvgrå-farget Caravelle komme kjørende oppover europaveien. Den kjørte av og parkerte i veikanten rett under meg. Det måtte være Frode! Som i 2003 hvor jeg hadde fløyet årsbeste på 90 km, og som i 2008 etter min første tur over 200 kilometer i Norge, var Frode Halse nok engang på plass for å gratulere og hjelpe meg hjemover. I ettertid er jeg utrolig glad for at jeg kunne dele dette øyeblikket med en mentor og bauta i det norske paraglidermiljøet, og en jeg har sett opp til i hele min flykarriere.

Klokka viste 21:22 når jeg satte føttene på bakken igjen - 9 ½ time etter at jeg startet fra Hvittingfoss. 343 km fridistanse var tilbakelagt og 300 km fridistanse var for første gang fløyet med paraglider i Norge. Frode kjørte meg sørover til Otta hvor nattbussen til Oslo gikk noen timer senere. Mens jeg ventet på bussen disse sene nattestimene, ble jeg sittende å tenke tilbake på den fantastiske turen og hvor heldig jeg hadde vært. Et 15 år gammelt mål om å slå norgesrekorden og passere 250 km fridistanse med paraglider i Norge var oppfylt - i tillegg til å bryte nye grenser ved å passere 300 km.

Tracklog: https://flightlog.org/fl.html?l=1&a=34&user_id=2131&trip_id=847760