Tekst: Ivar Bjerkebæk
Foto: Arne Kristian Boiesen
Tidligstarten i Annecy
Mer eller mindre ukoordinert endte 3 medlemmer fra Team Streamer; Erlend Ukvitne, Arne Kristian Boiesen og jeg, Ivar Bjerkebæk, opp i de franske Alpene på tampen av fellesferien. Arne Kristian fartet rundt i håp om å posisjonere seg for et mega-triangel, Erlend hadde deltatt på Wanderbird Hike & Fly Trophy, mens jeg var på tur med kjæreste og venner med PG-en trygt pakket i bagasjerommet.
Etter 10 dager med kraftig vind i store deler av Alpene kunne endelig en god dag skimtes i værprognosene, lite vind, høy skybas, ustabilt. Jeg var i Annecy og kjæresten hadde akkurat reist tilbake til Norge. Erlend og Arne Kristian bet på planen min om å prøve tidligstarten fra la Sambuy som er et skisenter sør for Annecysjøen ved landsbyen Faverges. Vi møttes i Faverges på morgenen og stod klare ved stolheisen kl 10. Da hadde det allerede dukket opp små skydotter rund Pointe de la Sambuy (2198m.o.h) og et par hissige vinger med ubåt-seler snirklet seg bortover åsen. Spenningen og forventningene økte, her var det ingenting å vente på!
Takeoff ligger på 1850m høyde og er nordvendt, dermed er luften litt tynnere og det er lite hjelp å få av anabatisk vind inn på start. I tillegg er starten relativt liten og bratt og er dessuten full av utålmodige franskmenn, så her gjelder det å ha god startkontroll! Én etter en løp vi ut i den rolige morgenlufta og satte kursen langs åsen for å komme rundt på østsiden av fjellet. Her hadde solen virket i flere timer, og termikken var godt etablert. Etter kort tid var vi sammen i skybas og satte kursen sørover i samlet tropp. Dagen var allerede så effektiv at vi kunne fly langs klippeveggene uten å måtte skru en eneste skrue. «Ohlolo!» som de sier på fransk.
Bauges-massivet ble tilbakelagt på det som føltes som et blunk, og den første store dalkryssingen stod for tur. I dette området er dalkryssing, med god margin, det mest utfordrende elementet i flygingen. Dalen mellom Bauges og Chartreuse-massivene er drøyt en mil bred, og her blåser en notorisk dalvind som forsyner de indre fjellområdene i alpene med luft som del av en storskala konveksjonsstrøm fra lavland til fjell. Før disse kryssingene gjelder det å tanke maksimalt med høyde, og å krysse på riktig sted. Heldigvis for oss var vi såpass tidlig ute at dalvinden fortsatt var svak, og kryssingen gikk knirkefritt. Over på andre siden skrudde vi oss opp på den sammenhengende kalksteinsklippen som strekker seg to mil og ender i den spektakulære sør-østsiden av Dent de Crolles som ligger over takeoff på St. Hilaire og tårner nesten 2000m over dalbunnen. Herfra blir terrenget lavere frem til festningsverket Fort Saint Eynard over Grenoble.
Neste dalkryssing går over Grenoble til Vercors-massivet. Også her kan dalvinden bli urovekkende kraftig på enkelte dager, og i de tettbygde strøkene rundt Grenoble er det dårlig med landinger. Det er verdt å merke seg at det er en no-fly sone midt i dalen rundt en elektronakselerator og tilhørende forskningssenter. Hvis du lander her vanker det en fantastisk stor bot, og eget oppslag i nyhetene. Erlend og jeg flyr side om side over synkrotronen i det jeg legger merke til at skjermen til Erlend vingler litt mens han fikler med noe i poden. Jeg rekker å knipse et bilde av ugjerningen.
Stagnasjonssonemetoden
Når du flyr i rolig luft kan du være ganske trygg på at luftstrømmen treffer deg jevnt rett forfra. Midt på kroppen vil det da danne seg et såkalt stagnasjonspunkt der strømlinjene skiller seg. Med stødig kurs og sterk stråle vil man derfor ha en viss sjanse til å tisse uten å få det hele umiddelbart revers. Denne metoden bør kun brukes i nødstilfeller, og det oppfordres sterkt til å begynne og bruke uridom.
Takket være at vi klarte å få stor høyde over St. Eynard gikk også denne kryssingen uten problemer. Å fly Vercors på langs er mildt sagt spektakulært. Den markante ryggen som strekker seg over 40km setter opp en kraftig konvergens. Luften fra fjellplatået i Vercors, og luften fra dalen har ofte så ulikt fuktinnhold at det dannes et steg i skybas på flere hundre meter, og man kan fly opp langs en vegg av skyer. Her blir det naturligvis alpetermikk av den rufsete typen, og jeg måtte være ordentlig streng med styrelinene ved et par anledninger. Erlend og jeg snudde ved Mont Aiguille sør i Vercors. Arne Kristian hadde allerede flydd fra oss og fortsatte et stykke videre.
På veien tilbake endte vi alle opp med å fly forskjellige ruter. Arne Kristian gjorde, i kjent stil, et effektivt valg ved å fly gjennom Bauges, forbi takeoff og opp til Chaine des Aravis. Til sammen et fritriangel på 278km, og den lengste trekanten fløyet av en nordmann! Erlend landet på 198km i forbindelse med dalkryssingen sør for Chambery, og jeg lukket en 215km trekant ved å gnure meg langsomt bortover fjellene på østsiden av Isere. Det blir nok flere besøk av oss alle til denne fantastiske delen av Alpene.
